Farsunds Avis 1978

Skal vi også la palestin-araberne få lov å leve?

I den senere tid har verdens søkelys vært rettet mot Midt-Østen. Den egyptiske president Anwar Sadat's fredsinitiativ skapte en enorm optimisme i vestelig massemedia, for deretter å synke til direkte pessimisme.

I denne forbindelse ønsker jeg å fremme visse synspunkter som etter mitt skjønn er blitt ofret for lite spalteplass i norsk og annen vestlig presse. Det kan være på sin plass å klarlegge enkelte realiteter i konflikten mellom jøder og palestin-arabere.

Det er offisiell norsk politikk å arbeide for Israels rett til å leve. Men samtidig er det et utbredt ønske om å trygge interessene til alle folkegrupper i det aktuelle område, også palestin-araberne. "La Israel leve," sier man. Skulle ikke palestin-araberne også leve?

I 1947 ble den israelske stat grunnlagt. Det ble vedtatt (i FN) å skape en autonom jødisk og arabisk stat, men fordi Jordan under Emir Abdullah og med briten Glubb Pasja som hærssjef var svært lojale mot sine britiske herrer, ble Palestina uten videre plusset til Jordan.

For palestin-araberne ble dette at FN konfiskerte palestinsk område oppfattet som folkerettsstridig. Jødene ble tildelt et bestemt område, men allerede etter krigene i 1948 ble dette området utvidet. Trass i den takknemlighetsgjeld som Israel står i til FN, har den israelske regjering aldri villet høre på råd fra "fadderorganisasjonen".

Ingen henstillinger eller resolusjoner er blitt fulgt. Heller ikke den enstemmige resolusjonen om å trekke seg ut fra de ulovlige okkuperte områdene.

Tvert imot. Israel har folkerettsstridig etablert israelske bosettingsgrupper og industrisentra i okkuperte områder. Den israelske regjering har konfiskert palestinsk eiendom, forvist innbyggerne og ødelagt landsbyene.

I landsbyen Aquaraba ødela de israelske myndigheter avlingene med å sprøyte giftige kjemikalier utover jordene. Så ble landsbyen konfiskert og israelsk bosetting grunnlagt. Særlig hardt har det gått utover Vestbredden. I begynnelsen av 1972, ble tusener av beduiner nær Rafah i Gaza-stripen drevet ut fra landet sitt, som omfattet omkring 100.000 dunum(1 dunum er 918,6 km.)

I flyktningeleirene har myndighetene drevet "utnyttingspolitikk". Det vil si masseutvisning av flyktninger, ødeleggelser av hjem og konfiskering av land. Bare i leiren Iballya i Gaza-stripen ble mer enn 1000 hus ødelagt.

Offisielt ble dette gjort av sikkerhetsgrunner, men den tidligere forsvarsminister Moshe Dayan, som visselig ikke er noen "due" har erklært at aksjonen ikke hadde noen sikkerhetsmessig betydning, men gjaldt å skape "politiske realiteter”.

Symptomatisk er den nåværende statsminister Golda Meir's uttalelse "Vi kommer aldri til å forlate de steder vi har grunnlagt en bosettingsgruppe".

Hva så med terror fra palestin-arabisk side? Visst begår PLO og andre palestinske geriljagrupper terroraksjoner.

Men samtidig skal vi ikke glemme at de blir foretatt mot et fiendtlig okkupant, og at palestin-araberne aldri har fått anledning til å delta i forhandlinger. Det har vært den eneste mulighet de har hatt for å gjøre omverdenen oppmerksom på sin eksistens.

Isralittene har heller ingen grunn til å være moralsk forarget over geriljaaksjonene til palestin-araberne. Israel har selv gode tradisjoner i terrorhandlinger i en okkupert situasjon (Storbritania) da terrororganisasjonene “Stern”, “Gang” og “Irgun” begynte med bombing og snikmord for å bringe det jødiske problem fram i rampelyset.

Gjengjeldelsesaksjonene etter palestinske aksjoner har også av prinsipp vært hardere enn angrepene.

De hyppige bombingene av palestinske og libanesiske landsbyer på mistanke om at det fantes terrorister der, er i sannhetens navn terrorhandlinger.

Så hva terror angår, skal vi være varsomme med å dømme om hvem som har den største skyld. Hva vi skal huske er imidlertid ikke bare at terroren har 2 sider, men også at det er to folk om tragedien.

Gjennom FN-vedtaket 1947, har det internasjonale samfunn lovet jødene staten Israel. Jødene har bygget opp sitt rettmessige nasjonale hjem.

Men også palestin-arabere har blitt lovet noe.

De ble forsikret at de i det minste skulle få en egen arabisk stat i 2/5 av det landområdet de engang hadde.

De fikk høre at deres rettigheter skulle bli respektert, uansett hvilken av de t os statene de ble boende i.

Det er mellom hensyn til disse to folk at det internasjonale samfunn på en eller annen måte må foreta en avveining.

Hva vi her hjemme har lett for å glemme, er at dette ikke bare er et spørsmål om jødenes tragiske skjebne.

Det er også et spørsmål om de ulykkelige palestin-araberne.

Det er I dag over 3 millioner palestin-arabere, hvorav nesten halvparten bor i Israel, og de områder som ble okkupert av Israel i 1967.

Israel har brukt tvang og terror for å fjerne så mange palestinarabere som mulig for jørdisk område.

Jeg undres på hvordan vi selv ville ha følt det om storparten av det norske folk var blitt jaget bort av innflyttere utenfra og henvist til å leve som flyktninger i Sverige-Finland og Danmark?

Hadde man da sagt at vi kunne jo bare integrere oss i nabolandene?

Det er på denne måten vi må forestille oss det hele hvis vi skal fatte hva vi har utsatt palestin-araberne for.

Petter Røren, Lyngdal