Ansiktets tyranni: Når selfies overskygger solidaritet

"Selvportrett er et portrett en kunstner har laget av seg selv.“ (Kilde)

Gjør vi oss selv til en slags kapitalismens varer når vi bukker under for å ta selfier for enhver anledning?

VI er varen, en selfie er et produkt, som i visse tilfeller blir et salgbart reklameprodukt. Det kjøpes med "likes". Det er ikke noe galt med en selfie i seg selv, men måten den brukes på kan være problematisk. Kan en selfie redde verden? Kan mange selfier samlet gjøre en endring?

Lurer vi oss selv når vi bruker selfies, og samtidig gjør oss selv til et produkt? Mister saker fokus når fokuset i stedet er på et ansikt? Glorifiserer vi mennesker da? I stedet for å jobbe sammen mot et mål?

I en tid hvor selvrepresentasjon er en valuta, og hvor en digital tilstedeværelse er nesten like viktig som den fysiske, har selfies blitt et verktøy for identitet, synlighet og sosial deltakelse. Men hva skjer når dette verktøyet plasseres i sentrum av en solidaritetsbevegelse for fred? Når ansiktet, snarere enn saken, blir det primære fokuset?

Å bruke selfies som front for en fredsbevegelse kan virke intuitivt i vår selvpromoterende kultur. Vi ønsker å være en del av historien, å vise engasjement og empati. Men paradoksalt nok kan en slik visuell representasjon undergrave selve kjernen i solidariteten. Fred er ikke et individuelt uttrykk – det er en kollektiv handling. Det handler ikke om å bli sett, men om å se; ikke om å bli hørt, men om å lytte.

Når en selfie blir beviset på ens deltakelse, oppstår et problem med symbolsk kapital: man demonstrerer støtte gjennom et estetisk uttrykk, men bidrar ikke nødvendigvis til en faktisk endring. Det er lett å tro at et bilde signaliserer handling, men det kan like gjerne være en substitutt for handling. Likes blir målt, delinger teller, men hva med de som lider uten en stemme? Et ansikt i front kan lett bli en skygge som skjuler de ekte behovene bak bevegelsen.

I tillegg kan selvfremstilling flytte tyngdepunktet fra sak til individ. Solidaritet krever en utvisking av egoet, en fravær av selvets dominans i narrativet. Når selfies blir bevegelsens ansikt, risikerer vi å gjøre fred til et personlig prosjekt, snarere enn et kollektivt mål. Vi risikerer å gjøre det til en estetisk trend snarere enn en moralsk nødvendighet.

Fred krever mer enn synlighet. Den krever handling. Den krever viljen til å se utover seg selv og inn i en verden hvor ansikter som aldri blir fotografert, fortjener vår oppmerksomhet mest.