Aktivistens paradoks: Når kampen overskygger mennesket

"Aktivist er en person som forsøker å oppnå politisk endring ved å legge press på politikere og det politiske systemet. Det kan være gjennom ytringer, aksjoner, offentlige protester, demonstrasjoner, streiker, boikottaksjoner eller andre handlinger.“ (Kilde)

Jeg er menneske, med alt det innebærer av reaksjoner, empati og engasjement. Jeg er aldri aktivist først. Det kommer som en konsekvens av at jeg er et menneske som ikke underlegger meg andres autoritet og misbruk av denne autoritet.

Å omtale seg som kun aktivist blir nesten som en selvmotsigelse. Alle burde nemlig være aktivister. Det burde heller finnes ord for de som passivt forholder seg til samfunn, liv og verden. Et ord andre kan smykke dem med. Du kan ikke klage på beslutninger,; Om du ikke stemmer. Om du ikke skjønner hvordan verden henger sammen. Om du ikke kjemper oppover mot makt og rikdom. Om du ikke tilegner deg kunnskap fra andre i alle mulige miljøer. Om du ikke danner sterke bånd og holder fast som om det stod om livet. For det gjør det.

Du må være aktiv, fordi det står om livet. Ikke bare ditt liv, men ditt barns liv, ditt barnebarns liv, naboens liv, nabolandets liv; verdenslivet. Det står om all fremtid.

Å være en aktivist er å kjempe for en sak, å dedikere tid, tanke og energi til noe større enn seg selv. Men hva skjer når aktivismen ikke bare blir et valg, men en identitet? Når du ikke lenger er et menneske som handler, men en aktivist som eksisterer for handlingen?

Problemet ligger i den skjøre balansen mellom lidenskap og reduksjon. Aktivisme krever intens dedikasjon, men det kan også føre til en form for selvutslettelse—et tap av menneskelig kompleksitet. For i øyeblikket du bærer tittelen "aktivist", risikerer du å bli oppfattet som bare det: en representant for en sak, en stemme for en bevegelse, snarere enn et individ med nyanser, følelser og feilbarlighet.

Aktivisten blir ofte definert utelukkende av sin kamp. Man forventes å være konstant kompromissløs, alltid i beredskap, alltid informert, alltid handlende. Men mennesker er ikke statiske symboler. Vi tviler. Vi feiler. Vi endrer oss. Når aktivisme blir en identitet snarere enn en handling, kan det stille umenneskelige krav til de som bærer den. Det kan gjøre det vanskelig å være sårbar, å vise tvil, å innrømme utmattelse—fordi en aktivist må alltid være sterk, må alltid kjempe, må alltid være det bevegelsen krever.

I tillegg kan begrepet “aktivist” skape avstand mellom de som kjemper og de som ennå ikke har begynt. Hvis aktivisme ses som en eksklusiv rolle snarere enn en naturlig forlengelse av menneskelig ansvar, kan det føre til en passivitet hos dem som ikke identifiserer seg med merkelappen. "Jeg er ikke aktivist," sier de. "Det er de som kjemper." Men aktivisme er ikke en tittel; det er et valg vi alle kan ta, i øyeblikkene hvor rettferdighet krever det av oss.

Så er en aktivist et menneske? Selvsagt. Men når tittelen blir en uniform som maskerer det personlige, kan det begrense friheten til å være mer enn bare en sak. Noen ganger er den viktigste kampen å tillate seg selv å være alt det livet rommer—ikke bare en aktivist, men et fullt og komplekst menneske.